It's that time of the year again

Leap day. Dagen man vanligvis hopper over. Jeg husker faktisk forrige skuddår, ihvertfall 1. Januar. Vi var på nyttårsleir, og Morten skulle be for oss. Han ba om at Gud måtte passe på alle sammen, hvert eneste minutt, de neste 365 dagene. K*, observant som hun er, sa etterpå: "det er skuddår, det er skuddår!"

Good times.

Fant en film i dag, av søs og meg der vi drasser et juletre hjematt. Det var forrige jul det, det året treet blei evig sjokkskada av kulde. 

Jeg savnet faktisk snøen litt. Det er så mørkt ute uten. Ikke at det har vært så mye snø her uansett, men det føles rart uten. I fjor på denne tida gjorde jeg meg klar til snøhuletur. 4 dager på Finse. Det var en opplevelse. 

Det var rett etter VM i Kollen, som jeg aldri kommer til å glemme så lenge jeg lever. 

Det var rundt denne tida her at jeg bestemte meg for å gå på Stirling i stedet for Roehampton eller Oxford Brookes. Og man, det er jeg glad for. 

Det er merkelig, hvordan man bare ender opp plasser. Jeg kunne fint ha valgt Roehampton og ikke sett meg tilbake og angret. Ihvertfall tror jeg da det. Men da hadde jeg møtt helt andre folk, hatt andre fag. 

Jeg hadde bodd i hjertet av London, i stedet for hjertet av Skottland. 

Jeg er utrolig glad for at jeg valgte som jeg gjorde, og takker Gud for muligheten til å gå her. Snakker vi priviligert?

De som okkuperer Wall Street for tide snakker om "the 1 %". Ja, jeg veit at den ene prosenten de snakker om er den som holder rikdommen i landet. But I am that 1 %. Jeg snakker om den ene prosenten som er så heldig å ha alt som betyr noe. Ikke nødvendigvis penger, jeg har det også, men det tilhører staten. Nei, jeg snakker om all den rikdommen som faktisk har noe å si i lengden. 

Jesus. Venner. Familie. Utdanning. Livsglede. Pågangsmot. Opplevelser. Minner. En frisk kropp og et sunt sinn. Jeg mangler ingenting.  

Jeg er et av verdens heldigste mennesker, på alle måter. 

Og ja, jeg er takknemmelig. 

Happy cup